Tenk...bare 100 kroner..

Jeg var en liten handelstur nede i byen idag, hvor jeg kom i skade for å overhøre en samtale mellom to unggutter i 10-12 års alderen. De stod og diskuterte penger. De ene hadde fått 100 kr. i gebursdagsgave her om dagen. "Tenk...bare 100 kroner - Ho kunne like gjerne ha latt være å gi nåkka". Den andre var hjertens enig. Hvilken gavesum som hadde vært passende, fikk jeg ikke klarhet i før jeg hastet videre. Likevel gjorde denne lille snutten av en samtale inntrykk, og jeg måtte tenke tilbake når jeg selv var barn. Jeg fikk ikke i pose og sekk, og lærte tidlig at man skal sette pris på det man får om det er stort eller lite. Mange av den oppvoksende generasjon vet ikke hva det vil si og mangle noe, tvert i mot har overfloden gjort oss selviske og kravstore. Som foreldre har vi et ansvar, og jeg må si den den lille samtalen ga meg selv en liten vekker da jeg bare må innrømme at vi ikke har spart på noe når det gjelder lillegutt. Trekker jeg det hele litt videre, til finanskrisen, tror jeg denne har lært noen og enhver av oss en lekse om at man skal ikke ta ting for gitt. Norske finansanalytikere har kommet med uttalelser som har skapt overskrifter i Dagens Næringsliv som eksempelvis "Ser ingen lyspunkter", "Et slag i trynet" og "Det blir litt jul i år, også...". Dette viser de alvorlige rystelser som finanskrisa har skapt i verdensøkonomiens grunnvoller, og som har ført til etterskjelv i mange norske pengebøker. Jeg tror faktisk at finanskrisa er det beste som kunne skje her i Norge, noe som nok gjorde at vi alle og enhver måtte stoppe opp og tenke på det forbruk man har og hvorvidt man trenger det man kjøper. Også den yngre generasjon trengte denne tankevekkeren. Nå gjelder det å ha dette i bakhodet når julens gavedryss planlegges i forhold til våre håpefulle..

Mannen med ATVn og kvinnen med sekken..

Sametingspresident Olli har nylig deltatt på et folkemøte i Tana hvor motorferdselsloven var tema. Her etterlyser Olli kvinnenes engasjement i saken. Nå kan det være mange grunner til at kvinner ikke lar seg hisse opp av lovforslaget i samme grad som menn. En grunn kan være at det er flest menn som bruker motoriserte kjøretøy, det være seg scooter eller firehjuling. For næringsutøvere er disse uunværlige hjelpemidler i den daglige drift, og har i ellers liten interesse i fritidsøyemed. Nå er det ikke næringsutøverne som har ropt høyest i denne sammenheng, men heller de som bruker disse kjøretøyene til forlystelse i skog og mark. Det er i allefall mitt inntrykk! Jeg kan ikke snakke for andre kvinner enn meg selv, men for meg blir det litt uforståelig at man må ha en ATV eller scooter mellom bena for å nyte gode naturopplevelser. De gode opplevelsene får man gjennom den stillhet som naturen selv gir, og jeg har dessuten båret mange kilo fisk og bær ned fra fjellet uten at jeg har fått varige mén av det. Jeg er opptatt av å ivareta naturen på slik måte at den kan overleveres til neste generasjon, og mener derfor det er riktig å ha en restriktiv holdning til motorisert ferdsel generelt og barmarkskjøring spesielt.

Om politikk og media og inhabilitet og sånn...

Spørsmålet om inhabilitet kan kan være vanskelig for noen og enhver av oss, noe sametingets budsjettbehandling har vist denne uken. I mange tilfeller kan det være like greit å handle etter føre-var-prinsippet i stedet for å la det stå til å håpe på det beste. Men i det siste har inhabilitetsspørsmålet i forhold til sametingets representanter tatt noe av, så mye at vi ved neste budsjettbehandling kan komme i den situasjonen at omtrent samtlige representanter må på gangen under avstemningen i plenum. Å innhente vara vil heller ikke hjelpe, da de sannsynligvis vil være inhabile de også. Nå er jeg litt usikker på hvor langt man skal strekke denne problemstillingen, men vi har jo sett at det kan dukke opp både utilsiktede og delikate avsløringer i kjølvannet av inhabilitetproblematikken, noe som bl.a har ført til at Sagat har fått så ørene flagret i tillegg til at de kanskje må stå til rette for PFU. Nå kan vel ikke Sagat klandres i så måte ettersom de under sin reseach ble møtt med sprikede faktaopplysninger som var egnet til å villede både avisa og nysgjerrige lesere. Hva som er fleip eller fakta skal jeg ikke mene noe om, men det kan kanskje være et varsku til oss representanter at man ikke nødvendigvis er inhabil i ALLE sammehenger.

En sann historie fra yttersia av Senja...

Mens jeg er i det skriveglade hjørnet skal jeg legge politikken litt til side og heller fortelle om en sann historie fra Senja..
En bonde, som representerte Senterpartiet i kommunestyret, hadde vært på en liten studietur på Husøy. Der ble han særdeles godt kjent med kona til en fisker på øya. Så godt kjent ble de at det endte med farskapssak. Fiskeren var heldigvis en godmodig yttersiværing, som var svært glad i sin kone. Han tilga derfor det som hadde skjedd og ville beholde både kone og barn. Men han mente bonden skulle gjøre opp for seg, og derfor ble det reist sak for Senja Tingrett. Dommeren ville høre begger parters syn i saka. Bonden ble avhørt først, og han tok utgangspunkt i Jordlovens § 36, 2. ledd punkt D, som lyder: "Hvis en del av bondens sed faller på annen manns grunn, skal grøde tilfalle grunneieren". Fiskeren var forsåvidt enig i dette,men han ville gjerne få tilføye § 16 i Lov om fiske og fangst som sier: "Hvis faststående redskap settes innenfor grunnlinjen på annen manns grunn, skal det kappes så tett inn til festet som mulig, for dermed å hindre at ny skade oppstår".

Kjøpslåing og salg

I dag fortalte Olav Eliassen hvordan Aps sametingsgruppe hadde jobbet for å få samlet støtte til sitt budsjettforslag. Olaf, som er en ærlig og redelig mann, fortalte at AP hadde kontaktet han og spurt hvor mye han trengte til kultursentert i Billefjord. Han svarte at «vi trenger 500.000,-», noe han ogsåfikk. Jeg antar AP har benyttet samme metode i forhold til de øvrige smågruppene i sin iver etter å innhente støtte til rådets budsjettforslag. Jeg vil tro den totale salgssummen utgjør noen hundre tusen. Den endelige «pris» vil nok bli synliggjort gjennom de søknader som etterhvert vil komme til tilskuddsstyret, og som vil bli loset gjennom styret med et flertall der AP-stemmene inngår. Det har de jo forpliktet seg til. Det morsomme i saken er at representant Anders Urheim tok ordet like etter Olafs innlegg hvor han til alt overmål kritiserte NSR for kjøpslåing under budsjettforhandlingene. Da kunne jeg ikke annet enn le, da vi nettopp var blitt gjort kjent med hvor den virkelige kjøpslåingen hadde foregått. Om Aps budsjettavtaler er forankret i tilskuddstyrepotten vil tiden vise. Vi skal i allefall følge nøye med.

Skammens monumenter...

Arbeiderpartiets sametingsgruppe har sammen med sametingsrepresentant Anders Urheim benyttet en retorikk under dette plenum der de karakteriserer NSR som en produsent av skammens monumenter og viser til at NSR bør skamme seg over den jobben de har gjort opp gjennom tidene. Disse uttalelsene får meg til å tenke hvordan AP i lokalpolitikken på mine hjemtrakter har harselert med samiske saker, der AP helt bevisst har forsøkt å stoppe den samiske samfunnsutviklingen gjennom sin flertallsmakt. Dette kan også kalles strukturell rasisme. Den negative holdningen til det samiske har fra APs side i kommunen har vært så tydelig at dersom vi ikke hadde visst bedre, ville vi antakelig ha følt skam over å i det hele tatt å ha tenkt tanken om å fremme samiske saker i området. Denne tankegangen ser dessverre ut til å gjennomsyre Arbeiderpartiet i Sametinget,som faktisk mener at NSR skal føle skam for den jobb som er gjort for det samiske samfunn. NSR har stått i front for kampen om samiske rettigheter, mens andre igjen har valgt å ligge i dekning bak ryggen på NSR. Det er lett å kritisere når man kommer til dekket bord. Det som i allefall er sikkert, er at det samiske samfunnet ikke hadde vært der vi er i dag om AP hadde hatt regien i forhold til disse sakene. Det er bare å vise til den rettighetsdebatt som pågikk på 90-tallet der APs sametingsgruppe hardnakket gikk inn for å fjerne begrepet selvbestemmelse en gang for alle. For meg er det utrolig å tenke på at AP faktisk mente at medbestemmelse var mer enn nok. Og det som virkelig blir skremmende, er å tenke på hva som ville ha skjedd dersom AP på dette tidspunktet hadde vært i posisjon på Sametinget. Det hadde bl.a medført at verken finnmarksloven, Kystfiskeutvalget eller SRU II hadde eksistert. Vi ville også ha vært akterutseilt i forhold rettighetsspørsmål både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Når AP nå etter hvert har innsett at NSRs veivalg har vært riktig, kommer de diltende etter for så å legge seg tettere og tettere opp til NSRs politikk. Det er ikke noe galt i det, bevares, men AP bør være ydmyk for den historien som ligger bak Sametinget og det at vi samepolitisk er der vi er i dag!!

Sametingsrådets hemmelighetskremmeri fortsetter..

I dagens Sagat kan man lese om et AP-sametingsråd som i all hemmelighet har sikret seg doble lønnsøkninger ved å foreta en justering i sametingsbudsjettet som verken komiteleder eller APs sametingsgruppe var informert om på forhånd.

Jeg skal ikke kaste meg i debatten om lønningene som sådan, men heller hvordan denne saken er håndtert fra rådets side. Etter mitt skjønn er det ganske alvorlig når komiteleder Roger Pedersen som en siste avklaring i budsjettsaken spør sametingsrådet om det er noe i budsjettet han bør vite om. Når rådet svarer nei på dette spørsmålet (vel vitende om at så ikke er tilfelle), er det all grunn til å reagere. I ettertid viser det seg nemlig at rådet har foretatt en justering som omhandler ikke uvesentlige kr. 200.000,- av sametingets budsjett som skal gå til egen lønnsforhøyelse. Når denne justeringen i tillegg søkes kamuflert gjennom et bevisst hemmelighold, må man påregne bråk.

Det er grunn til å spørre om det i løpet av budsjettbehandlingen vil "ramle flere skjeletter ut av skapet"? Det vil i såfall ikke overraske. Denne saken viser bare på ny hvordan AP jobber, der hemmelighetskremmeri og tilbakeholdelse av informasjon er blitt en del av sametingets hverdag. Slik kan vi ikke ha det. Da AP var i opposisjon var de svært så opptatt av åpenhet og at sametinget må nærmere folket. AP-rådets stunt i forhold til egne lønnsøkninger føyer seg bare inn i rekken i saker hvor AP viser at de verken er opptatt av å komme nærmere det samiske folk eller ha åpenhet til samfunnet rundt.