Vi har nylig lagt bak oss ei fantastisk
uke i Trondheim – Tråante, hvor samer fra hele Sápmi var samlet for å markere
100-års jubileet for det første offisielle samiske landsmøte som ble avholdt
nettopp her, den 6. februar i 1917. Det var virkelig en flott opplevelse
å komme til en by som var pyntet i samiske farger, og hvor man ble mottatt med
vennlighet hvor enn man gikk. Det var rett og slett flott å være same i
Trondheim i disse dagene.
Dette er opplevelser
som gjør at det er lett å tenke at verden tross alt har gått videre siden 1917,
og at fordommer og intoleranse ovenfor den samiske kultur og det samiske folk
har avtatt i takt med et stadig mer globalisert og opplyst samfunn. Men er det
i virkeligheten slik? Bare et fåtalls dager
etter at jeg kom hjem fra fantastiske opplevelser i Trondheim, skulle dette
spørsmålet bli alvorlig utfordret.
Jeg jobber i Norske
Reindriftsamers Landsforbund – en super arbeidsplass hvor vi omtrent
daglig har kontakt med flotte mennesker som driver reindrift rundt om i det
ganske land og som har en yrkesstolthet og kjærlighet til egen næring som man
skal lete lenge etter. Dette til tross for mange tøffe utfordringer i
hverdagen. Vi setter pris på at reindriftsutøvere stikker innom kontoret og tar
en prat med oss. I begynnelsen av denne uken hadde vi besøk av en ung
reindriftsutøver fra Rebbenesøy - et lite reinbeitedistrikt som ligger i
Karlsøy kommune i Troms.
Det denne reindriftsutøveren etterhvert
skulle fortelle fra sin egen driftshverdag på øya, gjorde et så sterkt inntrykk
at jeg følte det var på tide ta i bruk bloggen igjen. Slike historier kan ikke forties. Det fortjener faktisk all den publisitet det kan få, ikke bare
for å synliggjøre at hverdagsrasismen lever i beste velgående og at det er
uakseptabelt, men også at verken kommunen eller politi later til å ta
reindriften på alvor i dette området. I stedet har det fått utviklet seg
anarkiske tilstander, der trusler og sjikanering er blitt en del av hverdagen
til disse reindriftsutøverne. Selv om denne reineieren har mange gode venner på øya, og som ikke bedriver slik trakassering, er dette historien om de som faktisk gjør det.
Tenk deg den situasjon, at hver gang du kommer for å handle på nærbutikken,
blir du møtt av en gjeng middelaldrende menn som viser deg fingeren (d.v.s ber
deg dra til helvete) og kaller deg de verste ting? Ikke fordi du er et dårlig
menneske, men fordi du driver en spesiell næring og/eller har tilhørighet til
en annen kultur. Det er nettopp det denne reineieren opplevde. Han ble
over tid utsatt for sjikanering der han ble vist fingeren og kalt «din skitne
fjellfinn» - en karakteristikk som er i aktivt bruk på øya den dag i dag. Det gikk så langt at reineieren
til slutt måtte be butikkeieren om å gripe inn, fordi det ikke var akseptabelt
at han ble sjikanert på en slik måte – i en butikk som tross alt er et
offentlig sted. Denne anmodningen ble fulgt opp av butikkeieren, noe som ganske
sikkert førte til tap av inntekter på grunn av boikott fra de som ble påtalt.
Da reineieren overtok distriktet fra
tidligere reineier, fulgte det også med en gammel reindriftshytte som stod
plassert i utmarken. En dag reineieren kom til hytta, var dørene spikret igjen.
Det viste seg at hytta var blitt forseglet av grunneieren fordi den stod på
hans eiendom, ergo hevdet han at hytta tilhørte han og ikke reineieren. For å
unngå flere kontroverser om hytta, fikk reineieren flyttet den ut av
eiendommen. Det endte med at hytten kort tid etter brant ned til grunnen.
Men historiene stopper ikke der. På
grunn av den nedbrente driftshytten, har reineieren forsøkt å sette opp lavvu
og annet husvære, men har blitt møtt med kravet om å «..hute dokker til hælvete
bort fra utmarka..». Til og med grunneiere av tilstøtende eiendommer til
offentlige parkeringsplasser har kommet med tilsvarende «krav» når reineierne
har plassert sin campingvogn der. Dette til tross for at eiendomsretten ikke
rekker helt dit.
Også reineierens far har rukket å stifte
bekjentskap med noen av grunneierne på Rebbenesøy. Han ble, på lik linje med
sønnen, møtt med mindre flatterende karakteristikker av reindriftsamer, men
også noe langt mer alvorlig - trusler.
Truslene gikk ut på at han skulle passe
seg slik at ikke han «..ville forsvinne fra gjeterhytta slik den forrige
reineieren gjorde». Forsvinningssaken refererer seg til en hendelse for noen år
tilbake, hvor en reineier ble sporløst borte på Rebbenesøy. Da han forsvant,
befant han seg i en gjeterhytte ute i havgapet som i all hovedsak er
tilgjengelig med båt. Han ble aldri funnet.
Trusselen om at flere reineiere kan
forsvinne, har påvirket denne unge reineieren i så sterk grad, at han frykter
for egen sikkerhet. Derfor gir han alltid beskjed om hvor han drar, slik at det
kan iverksettes leting om han ikke kommer hjem til avtalt tid. På toppen av
trusler og trakassering, blir rein skadeskutt og snøscooterkjøring skjer rett
gjennom reinflokken. I følge politiet er ikke dette deres bord. Hvem sitt «bord»
er det da?
Under et folkemøte skulle
snøscooterkjøring og spørsmål om oppsett av et reingjerde diskuteres. På dette
møtet deltok det også representanter fra kommunen. Reineieren fikk ved en
tilfeldighet vite om møtet og dukket derfor opp for å delta i diskusjonen, noe
som er naturlig i saker hvor reindriften er berørt. Da han ankom møtet, ble han
møtt med samme «velkomst» som i butikken – kort sagt ønsket dit pepperen gror.
Det er grunn til å reagere på at
kommunens representanter deltar på folkemøter hvor de støtter den ene parten i
en konfliktsak. Når debatten nådde saken om scooterkjøring (som i dette området
er til stor ulempe for reindriften), var kommunen ikke like ivrig å tale
reindriftens sak. Det er intet mindre enn uhørt at kommunen bedriver
saksbehandling MOT reindriften på folkemøter, noe som balanserer hårfint på
grensen til strukturell rasisme.
Jeg kunne ha gjengitt flere sjokkerende
fortellinger fra denne reineierens driftshverdag, men jeg stopper der. Klumpen
i brystet sitter fortsatt i, og jeg kjenner på en motløshet som står i sterk
kontrast til den gode følelsen man fikk under markeringen av Tråante 2017.
Både kommunen og Fylkesmannen har en
jobb å gjøre her, både i forhold til å informere grunneiere på Rebbenesøya om
reindriftens rettigheter, herunder at bruksrettighetene gjelder i utmark
uavhengig av hvem som eier grunnen. Jeg tror også at et kurs i alminnelig
folkeskikk hadde vært på sin plass.