fredag 17. februar 2017

"Din skitne fjellfinn" - Anno 2017

Vi har nylig lagt bak oss ei fantastisk uke i Trondheim – Tråante, hvor samer fra hele Sápmi var samlet for å markere 100-års jubileet for det første offisielle samiske landsmøte som ble avholdt nettopp her,  den 6. februar i 1917. Det var virkelig en flott opplevelse å komme til en by som var pyntet i samiske farger, og hvor man ble mottatt med vennlighet hvor enn man gikk. Det var rett og slett flott å være same i Trondheim i disse dagene.

Dette er opplevelser som gjør at det er lett å tenke at verden tross alt har gått videre siden 1917, og at fordommer og intoleranse ovenfor den samiske kultur og det samiske folk har avtatt i takt med et stadig mer globalisert og opplyst samfunn. Men er det i virkeligheten slik? Bare et fåtalls dager etter at jeg kom hjem fra fantastiske opplevelser i Trondheim, skulle dette spørsmålet bli alvorlig utfordret.

Jeg jobber i Norske Reindriftsamers Landsforbund – en super arbeidsplass hvor vi omtrent daglig har kontakt med flotte mennesker som driver reindrift rundt om i det ganske land og som har en yrkesstolthet og kjærlighet til egen næring som man skal lete lenge etter. Dette til tross for mange tøffe utfordringer i hverdagen. Vi setter pris på at reindriftsutøvere stikker innom kontoret og tar en prat med oss. I begynnelsen av denne uken hadde vi besøk av en ung reindriftsutøver fra Rebbenesøy - et lite reinbeitedistrikt som ligger i Karlsøy kommune i Troms.

Det denne reindriftsutøveren etterhvert skulle fortelle fra sin egen driftshverdag på øya, gjorde et så sterkt inntrykk at jeg følte det var på tide ta i bruk bloggen igjen. Slike historier kan ikke forties. Det fortjener faktisk all den publisitet det kan få, ikke bare for å synliggjøre at hverdagsrasismen lever i beste velgående og at det er uakseptabelt, men også at verken kommunen eller politi later til å ta reindriften på alvor i dette området. I stedet har det fått utviklet seg anarkiske tilstander, der trusler og sjikanering er blitt en del av hverdagen til disse reindriftsutøverne. Selv om denne reineieren har mange gode venner på øya, og som ikke bedriver slik trakassering, er dette historien om de som faktisk gjør det.


Tenk deg den situasjon, at hver gang du kommer for å handle på nærbutikken, blir du møtt av en gjeng middelaldrende menn som viser deg fingeren (d.v.s ber deg dra til helvete) og kaller deg de verste ting? Ikke fordi du er et dårlig menneske, men fordi du driver en spesiell næring og/eller har tilhørighet til en annen kultur. Det er nettopp det denne reineieren opplevde.  Han ble over tid utsatt for sjikanering der han ble vist fingeren og kalt «din skitne fjellfinn» - en karakteristikk som er i aktivt bruk på øya den dag i dag.  Det gikk så langt at reineieren til slutt måtte be butikkeieren om å gripe inn, fordi det ikke var akseptabelt at han ble sjikanert på en slik måte – i en butikk som tross alt er et offentlig sted. Denne anmodningen ble fulgt opp av butikkeieren, noe som ganske sikkert førte til tap av inntekter på grunn av boikott fra de som ble påtalt.

Da reineieren overtok distriktet fra tidligere reineier, fulgte det også med en gammel reindriftshytte som stod plassert i utmarken. En dag reineieren kom til hytta, var dørene spikret igjen. Det viste seg at hytta var blitt forseglet av grunneieren fordi den stod på hans eiendom, ergo hevdet han at hytta tilhørte han og ikke reineieren. For å unngå flere kontroverser om hytta, fikk reineieren flyttet den ut av eiendommen. Det endte med at hytten kort tid etter brant ned til grunnen.

Men historiene stopper ikke der. På grunn av den nedbrente driftshytten, har reineieren forsøkt å sette opp lavvu og annet husvære, men har blitt møtt med kravet om å «..hute dokker til hælvete bort fra utmarka..». Til og med grunneiere av tilstøtende eiendommer til offentlige parkeringsplasser har kommet med tilsvarende «krav» når reineierne har plassert sin campingvogn der. Dette til tross for at eiendomsretten ikke rekker helt dit.

Også reineierens far har rukket å stifte bekjentskap med noen av grunneierne på Rebbenesøy. Han ble, på lik linje med sønnen, møtt med mindre flatterende karakteristikker av reindriftsamer, men også noe langt mer alvorlig - trusler.

Truslene gikk ut på at han skulle passe seg slik at ikke han «..ville forsvinne fra gjeterhytta slik den forrige reineieren gjorde». Forsvinningssaken refererer seg til en hendelse for noen år tilbake, hvor en reineier ble sporløst borte på Rebbenesøy. Da han forsvant, befant han seg i en gjeterhytte ute i havgapet som i all hovedsak er tilgjengelig med båt. Han ble aldri funnet.

Trusselen om at flere reineiere kan forsvinne, har påvirket denne unge reineieren i så sterk grad, at han frykter for egen sikkerhet. Derfor gir han alltid beskjed om hvor han drar, slik at det kan iverksettes leting om han ikke kommer hjem til avtalt tid. På toppen av trusler og trakassering, blir rein skadeskutt og snøscooterkjøring skjer rett gjennom reinflokken. I følge politiet er ikke dette deres bord. Hvem sitt «bord» er det da?

Under et folkemøte skulle snøscooterkjøring og spørsmål om oppsett av et reingjerde diskuteres. På dette møtet deltok det også representanter fra kommunen. Reineieren fikk ved en tilfeldighet vite om møtet og dukket derfor opp for å delta i diskusjonen, noe som er naturlig i saker hvor reindriften er berørt. Da han ankom møtet, ble han møtt med samme «velkomst» som i butikken – kort sagt ønsket dit pepperen gror.

Det er grunn til å reagere på at kommunens representanter deltar på folkemøter hvor de støtter den ene parten i en konfliktsak. Når debatten nådde saken om scooterkjøring (som i dette området er til stor ulempe for reindriften), var kommunen ikke like ivrig å tale reindriftens sak. Det er intet mindre enn uhørt at kommunen bedriver saksbehandling MOT reindriften på folkemøter, noe som balanserer hårfint på grensen til strukturell rasisme.


Jeg kunne ha gjengitt flere sjokkerende fortellinger fra denne reineierens driftshverdag, men jeg stopper der. Klumpen i brystet sitter fortsatt i, og jeg kjenner på en motløshet som står i sterk kontrast til den gode følelsen man fikk under markeringen av Tråante 2017.

Både kommunen og Fylkesmannen har en jobb å gjøre her, både i forhold til å informere grunneiere på Rebbenesøya om reindriftens rettigheter, herunder at bruksrettighetene gjelder i utmark uavhengig av hvem som eier grunnen. Jeg tror også at et kurs i alminnelig folkeskikk hadde vært på sin plass.