tirsdag 23. september 2008

5. minutters komitémøte

I inneværende komitéuke kan man gjennom media lese at Oppvekst- og utdanningskomitéen brukte 5. minutter på å sluttbehandle komitéens eneste sak. Dette får meg til å tenke tilbake på visepresident Marianne Baltos mediautspill i sommer hvor hun karakteriserte NSR som styringsudyktig og uten en selvstendig politikk. I den sammeheng påpekte jeg i et blogginnlegg at de sakene AP har flytt på hittil, er saker som NSR initierte før regjeringsskiftet i 2007. Nå kan det tyde på at disse er i ferd med å ta slutt siden saksmengden til komitémøtene blir stadig tynnere. Det faktum at komitéer sitter arbeidsledig, slår dermed sterkt tilbake på visepresidentens karakteristikker av NSR som styringsudyktig og uselvstendig. Dette viser klart at AP ikke makter å produsere samepolitiske saker på et selvstendig grunnlag. Det viser også at AP-rådet ikke har god nok kjennskap til hva som rører seg i det samiske samfunn. Hvis så hadde vært tilfelle, ville komiteene vært fullbooket for hele møteuka.

APs rådsmedlem Jørn-Are Gaski forsøker å forsvare den tynne saksmengden med å tildele møtelederen en del av ansvaret. Dette blir en håpløs ansvarsfraskrivelse, da det faktisk er sametingsrådets oppgave å fremme saker til møteleder som han igjen videreformidler til komitéene.

Ta institusjonene på alvor!

Rådsmedlem Hilde Nyvoll har i en pressemelding på Sametingets nettsider (!) tatt til motmæle for den kritikk jeg reiste til håndteringen av institusjonsmeldingen. For det første er det meget underlig at rådsmedlemmet bruker sametingets nettsider til å bedrive politisk polemikk i forhold til opposisjonen. Sametingets nettsider skal ha en informativ funksjon i forhold til omverden om hva sametinget fremmer av forslag og vedtar. Jeg håper derfor at dette var en glipp fra Nyvolls side (noe dette kan tyde på da hun nå har fjernet innlegget fra Sametingsts nettsider).
Så til saken.
Det er helt uinteressant hva Hilde Nyvoll (eller jeg for den del) måtte mene om institusjonesmeldingen så lenge de som blir berørt av saken ikke er enig i innhold og/eller prosess. Å presse gjennom denne meldingen vil for mange oppfattes som et uttrykk for maktarroganse fra sametingets side, noe vi ikke kan være bekjent av. Vi er valgt inn på Sametinget for å gjøre en jobb i forhold til det samiske samfunn, noe som forplikter oss til å ta denne jobben på alvor.
Jeg håper derfor saken blir sendt på høring til institusjonene før den fremmes som sak for plenum. På denne måten får Sametinget et solid og godt grunnlag å behandle saken på.

lørdag 13. september 2008

Om samiske institusjoner

I sametingsrådets melding om «Samiske institusjoner og det sivile samiske samfunn» heter det under punkt 5.1 at «Samenes rett til selvbestemmelse legger viktige premisser for utformingen av samiske institusjoner». Dette bør være et selvsagt utgangspunkt for institusjononsmeldingen, da så godt som alle samiske institusjoner har vokst fram på grunnlag av dugnad og lokalt engasjement rundt om i bygd og by. Det blir derfor paradoksalt når det videre i meldingens punkt 5.2 heter at «De samiske institusjonene er i hovedsak forsørget av fellesskapet. Dermed må også Sametinget, som det samiske fellesskapets forvalter, ha rimelig rett til å utøve et styringsansvar ovenfor institusjonene».
Etter min forståelse skal altså det samiske folks selvbestemmelse og underlegges Sametingets styringsansvar. Med et slikt utganspunkt vil folks initiativ og engasjement bli kneblet i fødselsøyeblikket. Dette vil kunne bidra til senkomplikasjoner i form av at utviklingen av etablerte samiske institusjoner stagnerer, og hvor tilkomsten av nye institusjoner blir fraværende. Dette vil ikke det samiske samfunnet være tjent med.
Nå har jeg forståelse for at det skal være en viss kontroll med hvordan fellesskapets midler brukes, og at det skal kunne stilles krav til hvordan institusjonen drives. Men dette løses ikke ved at Sametinget overtar styringsansvaret for institusjonene. I stedet for å påtvinge et styringsansvar tillagt Sametinget, ville det eksempelvis være bedre å få på plass gode rapporteringsrutiner for bruken av midlene. På denne måte kan det utøves kontroll, samtidig som institusjonene i langt større grad beholder sin autonimi og dermed også det lokale engasjementet.