Hets og hatytringer mot samer

I kjølvannet av mitt siste blogginnlegg, ble det gjennom media rettet betydelig fokus på sjikanerende adferd ovenfor reindriftsamer. Omtrent samtidig som blogginnlegget kom på trykk, kunne man lese om en lignende sak på nettsidene til NRK Sápmi, hvor reindriftsutøvere fra Salten fikk gjennomgå i kommentarfeltene på facebook. Her stod navngitte personer fram med oppfordringer om å skyte rein, med fortellinger der man fóret hunden på reinskinn hele vinteren, og andre som karakteriserte reindriftens folk som «De jævla lappan». I dette tilfellet var det kommentatorene selv som gjorde at saken havnet i medias søkelys. Til tross for dette ville aktørene i Facebook-tråden likevel være anonym når NRK tok kontakt dem. Nettrollene meldte seg også raskt på debatten om E8-traseen i Ramfjord, der reineierne stilte krav om konsekvensutredning av planlagte trasé, et krav som er godt fundamentert i lovverket som en plikt i plansaker av denne størrelsesorden. Kommentarfeltene til saken flommet over av stygge utfall mot reindriften, usakligheter som overhodet ikke har noe med saken å gjøre og som i seg selv er straffbart. Det er derfor ikke akseptabelt at avisa Nordlys lot sjikanerende uttalelser få slippe til i ordskiftet.

Selv om sjikanerende uttalelser tidvis flyter opp til overflaten i sosiale media, foregår denne type hets i all hovedsak i det skjulte (men ikke mer skjult enn at de fleste i lokalmiljøet kjenner til at det skjer). Uansett om det skjer i det offentlige rom eller i det skjulte, er det like fullt uakseptabelt. At dette får grobunn i lokalmiljøene, handler ikke bare om manglende kunnskaper om reindriften, men er også basert på fordommer og negative holdninger som har røtter langt tilbake i tid. I mange lokalsamfunn er folk klar over at dette skjer, men lar være å gripe inn av hensyn til godt naboskap. Problemet blir dessverre ikke borte av den grunn. I stedet bidrar man indirekte til å gi slik adferd legitimitet, og som igjen overføres til oppvoksende generasjoner som fortsetter der foreldrene slapp.  På denne måten vil man aldri komme til livs problemet.     

I hht. en nylig undersøkelse som ble gjort blant over 11000 samer fordelt over 25 kommuner fra Trøndelag og nordover, ble det avdekket at samer har over 4 ganger så stor risiko for å bli utsatt for diskriminering enn den øvrige majoritetsbefolkningen, og hvor den vanligste formen som ble innrapportert var basert på etnisk diskriminering. Førsteamanuensis Ketil Lenert Hansen ved Norges arktiske universitet forklarer at det i forhold til reindrift ofte skyldes arealkonflikter hvor reindrifta kommer under et press. Han eksemplifiserer dette ved gruvedriften i Nord-Norge, som er virksomhet som ofte kommer i konflikt med tradisjonelle samiske næringer. Han viser til at ansvarlige myndigheter har et ansvar å påse at samiske interesser og kultur blir ivaretatt. (Klassekampen 24.10.2016).

Det er derfor positivt at Norske Samers Riksforbund (NSR) i et åpent brev til statsminister Erna Solberg ber om at det iverksettes nasjonale tiltak mot hets og hatytringer mot samer. Tiltakene skal ha et formål om å forebygge netthets og hatytringer mot samer generelt, og reindriftsutøvere spesielt. Sametingsrepresentant Christina Henriksen viser til at «…manglende kunnskap og forståelse for reindriftas historie og dagens driftsvilkår gjør at altfor mange feilaktig ser på reindrifta som inntrengere selv i tradisjonelle samiske områder, eller som konkurrenter om arealer». Jeg deler hennes refleksjoner, og er enig i at noe må gjøres for å stoppe denne type handlinger.

NSR anmoder i samme brev om at Likestillings- og diskrimineringsombudet foretar en vurdering av hvordan de kan være med å forebygge, overvåke, rapportere og følge opp hatytringer mot samer. Det blir derfor interessant å se hvordan dette vil bli fulgt. Selv om både Salten, Rebbenesøy og Tromsø har fått oppmerksomhet i media på grunn av hets mot samer, betyr det ikke at disse områdene står i en særstilling når det kommer til slike saker. Dette er et utstrakt problem overalt hvor det drives reindrift. 

"Din skitne fjellfinn" - Anno 2017

Vi har nylig lagt bak oss ei fantastisk uke i Trondheim – Tråante, hvor samer fra hele Sápmi var samlet for å markere 100-års jubileet for det første offisielle samiske landsmøte som ble avholdt nettopp her,  den 6. februar i 1917. Det var virkelig en flott opplevelse å komme til en by som var pyntet i samiske farger, og hvor man ble mottatt med vennlighet hvor enn man gikk. Det var rett og slett flott å være same i Trondheim i disse dagene.

Dette er opplevelser som gjør at det er lett å tenke at verden tross alt har gått videre siden 1917, og at fordommer og intoleranse ovenfor den samiske kultur og det samiske folk har avtatt i takt med et stadig mer globalisert og opplyst samfunn. Men er det i virkeligheten slik? Bare et fåtalls dager etter at jeg kom hjem fra fantastiske opplevelser i Trondheim, skulle dette spørsmålet bli alvorlig utfordret.

Jeg jobber i Norske Reindriftsamers Landsforbund – en super arbeidsplass hvor vi omtrent daglig har kontakt med flotte mennesker som driver reindrift rundt om i det ganske land og som har en yrkesstolthet og kjærlighet til egen næring som man skal lete lenge etter. Dette til tross for mange tøffe utfordringer i hverdagen. Vi setter pris på at reindriftsutøvere stikker innom kontoret og tar en prat med oss. I begynnelsen av denne uken hadde vi besøk av en ung reindriftsutøver fra Rebbenesøy - et lite reinbeitedistrikt som ligger i Karlsøy kommune i Troms.

Det denne reindriftsutøveren etterhvert skulle fortelle fra sin egen driftshverdag på øya, gjorde et så sterkt inntrykk at jeg følte det var på tide ta i bruk bloggen igjen. Slike historier kan ikke forties. Det fortjener faktisk all den publisitet det kan få, ikke bare for å synliggjøre at hverdagsrasismen lever i beste velgående og at det er uakseptabelt, men også at verken kommunen eller politi later til å ta reindriften på alvor i dette området. I stedet har det fått utviklet seg anarkiske tilstander, der trusler og sjikanering er blitt en del av hverdagen til disse reindriftsutøverne. Selv om denne reineieren har mange gode venner på øya, og som ikke bedriver slik trakassering, er dette historien om de som faktisk gjør det.

Tenk deg den situasjon, at hver gang du kommer for å handle på nærbutikken, blir du møtt av en gjeng middelaldrende menn som viser deg fingeren (d.v.s ber deg dra til helvete) og kaller deg de verste ting? Ikke fordi du er et dårlig menneske, men fordi du driver en spesiell næring og/eller har tilhørighet til en annen kultur. Det er nettopp det denne reineieren opplevde.  Han ble over tid utsatt for sjikanering der han ble vist fingeren og kalt «din skitne fjellfinn» - en karakteristikk som er i aktivt bruk på øya den dag i dag.  Det gikk så langt at reineieren til slutt måtte be butikkeieren om å gripe inn, fordi det ikke var akseptabelt at han ble sjikanert på en slik måte – i en butikk som tross alt er et offentlig sted. Denne anmodningen ble fulgt opp av butikkeieren, noe som ganske sikkert førte til tap av inntekter på grunn av boikott fra de som ble påtalt.

Da reineieren overtok distriktet fra tidligere reineier, fulgte det også med en gammel reindriftshytte som stod plassert i utmarken. En dag reineieren kom til hytta, var dørene spikret igjen. Det viste seg at hytta var blitt forseglet av grunneieren fordi den stod på hans eiendom, ergo hevdet han at hytta tilhørte han og ikke reineieren. For å unngå flere kontroverser om hytta, fikk reineieren flyttet den ut av eiendommen. Det endte med at hytten kort tid etter brant ned til grunnen.

Men historiene stopper ikke der. På grunn av den nedbrente driftshytten, har reineieren forsøkt å sette opp lavvu og annet husvære, men har blitt møtt med kravet om å «..hute dokker til hælvete bort fra utmarka..». Til og med grunneiere av tilstøtende eiendommer til offentlige parkeringsplasser har kommet med tilsvarende «krav» når reineierne har plassert sin campingvogn der. Dette til tross for at eiendomsretten ikke rekker helt dit.

Også reineierens far har rukket å stifte bekjentskap med noen av grunneierne på Rebbenesøy. Han ble, på lik linje med sønnen, møtt med mindre flatterende karakteristikker av reindriftsamer, men også noe langt mer alvorlig - trusler.

Truslene gikk ut på at han skulle passe seg slik at ikke han «..ville forsvinne fra gjeterhytta slik den forrige reineieren gjorde». Forsvinningssaken refererer seg til en hendelse for noen år tilbake, hvor en reineier ble sporløst borte på Rebbenesøy. Da han forsvant, befant han seg i en gjeterhytte ute i havgapet som i all hovedsak er tilgjengelig med båt. Han ble aldri funnet.

Trusselen om at flere reineiere kan forsvinne, har påvirket denne unge reineieren i så sterk grad, at han frykter for egen sikkerhet. Derfor gir han alltid beskjed om hvor han drar, slik at det kan iverksettes leting om han ikke kommer hjem til avtalt tid. På toppen av trusler og trakassering, blir rein skadeskutt og snøscooterkjøring skjer rett gjennom reinflokken. I følge politiet er ikke dette deres bord. Hvem sitt «bord» er det da?

Under et folkemøte skulle snøscooterkjøring og spørsmål om oppsett av et reingjerde diskuteres. På dette møtet deltok det også representanter fra kommunen. Reineieren fikk ved en tilfeldighet vite om møtet og dukket derfor opp for å delta i diskusjonen, noe som er naturlig i saker hvor reindriften er berørt. Da han ankom møtet, ble han møtt med samme «velkomst» som i butikken – kort sagt ønsket dit pepperen gror.

Det er grunn til å reagere på at kommunens representanter deltar på folkemøter hvor de støtter den ene parten i en konfliktsak. Når debatten nådde saken om scooterkjøring (som i dette området er til stor ulempe for reindriften), var kommunen ikke like ivrig å tale reindriftens sak. Det er intet mindre enn uhørt at kommunen bedriver saksbehandling MOT reindriften på folkemøter, noe som balanserer hårfint på grensen til strukturell rasisme.

Jeg kunne ha gjengitt flere sjokkerende fortellinger fra denne reineierens driftshverdag, men jeg stopper der. Klumpen i brystet sitter fortsatt i, og jeg kjenner på en motløshet som står i sterk kontrast til den gode følelsen man fikk under markeringen av Tråante 2017.

Både kommunen og Fylkesmannen har en jobb å gjøre her, både i forhold til å informere grunneiere på Rebbenesøya om reindriftens rettigheter, herunder at bruksrettighetene gjelder i utmark uavhengig av hvem som eier grunnen. Jeg tror også at et kurs i alminnelig folkeskikk hadde vært på sin plass. 

      

Jørn Are Gaski og samisk verdivalg

Under debatten om sametingsrådets beretning den 3. juni 2013 tok parlamentarisk leder i AP, Jørn Are Gaski, ordet for at kommende sametingsvalg (og stortingsvalg) vil være et verdivalg mellom høyre og venstrefløyen i norsk politikk.  

Gaskis definisjon av samisk verditenkning fikk meg til å tenke på et etikkseminar som ble avholdt i 2008, hvor blant annet Asta Balto holdt et foredrag om samiske verdier. Hun stilte spørsmål om hvilket samisk verdigrunnlag Sametinget har utviklet i sin eksistensperiode og om Sametinget kan sies å være et forbilde for de underliggende samiske institusjonene i tilknytning til disse verdiene.  

Balto konkluderte med at mangelen på grunnleggende samisk verdigrunnlag har ført til at det samiske samfunnet i stor grad har tilpasset seg innenfor det norske systemet. Med Gaskis uttalelser i går, har også den norske verditenkninga fått rotfeste i sametinget. 

Sametingets virksomhet skal og må være tuftet på de samiske verdiene, og Sametinget må derfor fortsette jobben med å være et fritt og selvstendig urfolksparlament. 

Mitt håp for den samiske framtiden er at man ALDRI kommer dit hen at verdivalget i Sametinget vil handle om en avveining mellom høyre og venstresiden i norsk politikk. Det er derfor viktig at Sametinget bruker neste fireårsperiode på å definere hvilket samisk verdigrunnlag sametingets virksomhet skal tuftes på, slik at parlamentet ikke ender opp som et norsk partikontor på sikt.

Kystfiskesaken - viktig nok for plenumsbehandling?

Kystfiskesaken har gjennom behandlingen av sametingsrådets beretning i dag blitt behørig omtalt og debattert. Da kystfiskeutvalgets innstilling ble behandlet i juni 2011, hadde vi ingen proposisjon å forholde oss til. Nå er den kommet, og innholdet tatt i betrakting gir absolutt grunn til plenumsbehandling. Dette sier altså sametingsrådet nei til.Plenumet er sametingets høyeste organ, og det er dermed også plenum som skal beslutte hvilket behov plenumet har for å behandle denne saken. Noe annet vil være å kneble parlamentet i ett av de viktigste sakene som sametinget noen gang har behandlet.

I lovproposisjonen slås det fast at det ikke kan bygges noen rettigheter på den historiske bruken som kyst- og fjordbefolkninga i Finnmark har til disse områdene. Det slås også fast at det ikke er nødvendig å innføre en kollektiv rett til fiske for de som bor i kyst- og fjordområdene for å sikre det materielle grunnlaget for den samiske kulturen.

Departementet avviser kategorisk kjernepunktet i kystfiskeutvalges vurdering om at folk som er bosatt i fjordene og langs kysten har på grunnlag av historisk bruk og reglene i folkeretten om urfolk og minoriteter rett til fiske i havet utenfor Finnmark, og at det skal gjelde alle folkegrupper.

Når departementet sier at de ikke kan se at det eksisterer noen eksklusiv rett for de som bor langs fjordene, verken i Finnmark eller i andre områder langs kysten, er dette i klar tekst å si at befolkningen i kyst- og fjordområdene skal forbli rettsløse. Med en slik tilnærming til saken, er det i enda sterkere grad av interesse for plenum å få behandlet proposisjonen, noe også dagens beretningsdebatt gir et klart uttrykk for.

Feilsitert om makt og posisjoner i Sametinget

Sametingets omdømme har vært frontet i media av rådsmedlem/visepresident Laila Susanne Vars fra Árja gjennom følgende sak: http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.8005809.

Vars ber i sin uttalelse til media at sametingspolitikerne "må vise respekt for samene og slutte å krangle om posisjoner, makt og lønn".

Det vekket nok litt oppsikt at det er et rådsmedlem/visepresidenten som gir uttrykk for dette, sett på bakgrunn av hennes egen posisjon i sametinget. Samtidig har mediabildet siden 2009 vært preget av intern maktkamp i flertallsgrupperingen på Sametinget der nettopp gruppemidler, krav om høyere lønn og posisjoner m.m har stått sentralt. Sånnsett sitter Vars i et glasshus.

Etter at hennes uttalelser ble tema under Rådets beretning i dag, presiserte Vars fra sametingets talerstol at hun hadde blitt feilsitert fra NRKs side. Hun ga uttrykk for at hennes uttalelser var rettet mot egen sametingsgruppe, Árja, og ikke mot Sametingets øvrige representanter som sådan. Det er ingen god situasjon for Sametingets omdømme at slike feilsiteringer blir stående uimotsagt. Jeg forventer derfor at Vars ber NRK rette dette opp, slik at det blir i tråd med det hun sa fra sametingets talerstol.

Evneveike produsenter av pusekatter?

I forkant av gårdagens besøk av Statsråd Lars Peder Brekk var det knyttet store forventninger til hvilket budskap han hadde med seg til Sametinget om den nylig framlagte landbruksmeldingen.

For jordbrukets del var det fra ministerens side knyttet mye positiv omtale der både forholdet til jordbruket som en viktig verdiskaper og betydningen av å ha en stabil rekruttering særskilt ble nevnt. Dette er ikke vanskelig å støtte opp om.

Når ministeren gikk videre til reindriftskapitlet i meldingen, var ikke positivismen like fremtredende. Tvert i mot. Det hele toppet seg ved ministerens karakteristikker av reindriften og reindriftens folk som tilnærmet evneveik (jfr. uttalelsen reindriften "evner ikke") og at næringen i mange områder produserer pusekatter". Undertonene i hans budskap til reindriften innebar en stakkarsliggjøring av en gruppe næringsutøvere som ikke vet sitt eget beste og en trussel om at næringen bare har å rette seg etter det LMD sier, ellers blir det verst for dem..

Man hadde kanskje forventet at ministeren hadde besinnet seg litt til folkemøtet senere på kvelden, men her fortsatte angrepet på reindriften med full styrke. Når ministeren til alt overmål stiller spørsmål til hvorfor reindriften er så negativ, så kunne kanskje en liten porsjon selvinnsikt ha gitt noe av svaret. Hvordan kan en næring føle positivisme når ansvarlig minister så ettertrykkelig gjør sitt beste for å trykke en hel næring så langt ned i søla som mulig?

Hvordan kan man bygge tillit mellom reindriften og LMD når ministeren fremmer slike holdninger?

Nei til "skinnsamarbeid" på Sametinget

Arbeiderpartiets flertall m/ sametingspresident Egi Olli i spissen har flere ganger understreket viktigheten av å ha et godt samarbeid mellom gruppene på sametinget, og at de vil legge til rette for det. Dette er vi alle enige om, da man erfaringsvis vet at et enstemmig vedtak fra sametinget har en helt annen styrke enn et vedtak fra delt sameting. Dette blir desto viktigere med tanke på at både sametingspresident Egil Olli og rådsmedlem Vibeke Larsen under siste plenum påpekte regjeringens manglende vilje til å imøtekomme sametinget, noe som betyr at et delt sameting vil gi et enda større handlingsrom for regjeringen til å gjøre hva de vil.

NSR her hele tiden vært innstilt på et godt samarbeid, uavhengig om man er i posisjon eller opposisjon. Det som skjedde under siste plenum var imidlertid et godt eksempel på at det er langt mellom ord og handling i APs flertallskonstellasjon.

Sametingets budsjett er på størrelse med et middels kommunebudsjett i tillegg til at en stor del av budsjettet er bundne midler. Dette begrenser handlingsrommet for å gjøre de store krumspringene. NSR imøtekom derfor flertallet på en god del av budsjettet, med noen forslag på forflytninger. Dette avstedkom et ras av innlegg fra flertallets representanter der de hudflettet NSR for ikke å ha egne meninger, at vi var blitt et halehang til AP og at vi med dette viste at vi ikke lengre var et selvstendig alternativ for velgerne.

Mens det i budsjettsaken var viktig for AP å fortelle velgerne for et enestående alternativ de er i motsetning til NSR, hadde de nok glemt saken om egne godtgjøringer som kom senere i uken. I denne saken var det svært så viktig for AP å ha et godt samarbeid med opposisjonen, der det åpenbare målet var å bruke NSR som et alibi for å høyne fulltidspolitikernes allerede skyhøye lønninger. Ettersom NSR ikke kunne akseptere flertallets opprinnelige forslag på lønnsforhøyninger, ble det inngått et komprosmiss. NSR var fullt innstilt på å stå ved dette kompromisset - helt til angrepene i budsjettdebatten kom.

Vi kan ikke akseptere at vår goodwill om samarbeid i etterkant skal bli (mis)brukt mot oss som et bilde på at NSR ikke har selvstendige meninger. Dette plenumet har vist oss at flertallets invitt om samarbeid kun er viktig i saker hvor AP og flertallet kan høste personlige gevinster. Derfor bestemte NSR seg for å gå tilbake til sitt opprinnelige forslag i godtgjørelsessaken i stedet for å stå på kompromisset som var gjort i samarbeid med flertallet.

Med utgangspunkt i at AP etterlyser NSR som et reelt alternativ for velgerne, er godtgjørelser kanskje en av de beste sakene å vise hvor skillet går mellom AP og NSR. Mens NSR er opptatt av samesaken og utviklingen av det samiske samfunnet, er AP opptatt av å styrke egne posisjoner og dertil store lønningsposer.

For de som er opptatt av at det samiske samfunnet skal gå framover, har AP og flertallet gjennom godtgjørelsessaken ettertrykkelig vist at behovet for et alternativ aldri har vært større.