Så har det altså skjedd igjen. En kvinne blir drept av mannen hun i en periode har delt livet sitt sammen med. Det er nesten som man tenker at dette ikke kan skje her, i den ellers så fredelige byen Tromsø. Godt skal det være om man ikke kjenner noen av de involverte, eller i allefall vet hvem de er. Hva som rørte seg i hodet til politimannen som trakk våpen mot en uskyldig kvinne innenfor en skole og barnehageområde er meg helt ubegripelig. Sjokkert kan man bare konstatere at det har skjedd. Dessverre er det ikke første gangen man hører om menn som trakasserer sine kvinner for deretter å ta livet av dem, og det vil heller ikke være den siste. Vi står ovenfor et samfunnsproblem der kvinner blir utsatt for vold og trusler fra sykelige sjalu menn med kontrollbehov. Spørsmålet er hva samfunnet kan gjøre for å på best mulig måte å forhindre at slikt skal skje igjen?
Jeg har et inntrykk av at kvinner ikke alltid blir tatt på alvor i sin kontakt med politiet når de forteller om sin redsel for mannen de lever/har levd sammen med. Kvinner må derfor tas på alvor og få den beskyttelse som kreves for at de skal slippe å måtte leve i frykt for sitt eget liv. Når kvinner blir tatt på alvor, vil også terskelen for andre bli lavere for å melde fra om trulser i heimen. Den tragiske hendelsen på Kvaløya viser også at voldsmannens ansikt kan være så mange, i dette tilfellet en høyt respektert politimann der jobben nettopp er å beskytte mot at slike ting skal kunne skje. Uansett hvor utrolig det kan virke at en tiltrodd tjenestemann kan opptre truende i heimen, må det like fullt tas på alvor dersom kvinner går til det skritt å anmelde forholdet.
Akkurat nå går mine tanker til avdødes familie og spesielt til hennes lille datter som aldri vil få se sin kjære mamma igjen. Det gjør meg så uendelig trist og så uendelig forbannet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar