Retrett i samiske rettighetssaker..

Fra den tid arbeidet med samiske rettigheter for alvor ble satt på dagsorden, har motbakkene vært mange og nederlagene likeså. Til tross for dette, har et tidkrevende og møysommelig arbeid ledet til resultater som det samiske samfunnet nyter godt av i dag. Selv om mange synes å mene at vi er kommet langt i dette arbeidet, ja til og med FOR langt, så gjenstår det ennå mye. Derfor ble jeg både skuffet og nokså overrasket da Laila Susanne Vars som rykende fersk visepresident rykket ut i media og uttrykte JA til mineralvirksomhet.

Minerallovsaken er en av de største rettighetssakene som Sametinget har behandlet etter finnmarksloven. Denne utgjør dermed en prøveklut i forhold til OM finnmarksloven virkelig utgjør "gulvet" i hht. urfolksretten eller har vi allerede nådd taksperrene?. Jusseksperter har påpekt at finnmarksloven ikke ligger innenfor rammene av urfolksretten, og danner dermed et skrøpelig fundament for andre rettighetssaker. Likevel argumenterer Sametingsrådet som om taket er nådd.

Sametingspresidenten uttrykte i forbindelse med minerallovsaken i media den 3. november at samene ikke bare kan si "nei, nei, nei og nei i framtiden". Med dette signaliserer han også at det videre arbeid med samiske rettigheter er avblåst. Dette gjør han garantert ikke ut fra et samisk samfunnsperspektiv, men en tenkning hvor han vil tekkes majoritetsbefolkningen og samtidig få fornyet tillit til å "spise kirsebær" med sine øvrige partikollegaer i AP. Som kjent har Olli ikke vært blant de mest populære i eget partisystem etter at han foretok et stavsprang i minerallovsaken som fikk flere i AP til å sette kirsebærene i halsen.

Nå kan det tyde på at Olli gjennom sine samarbeidspartnere i Sametingsrådet og press fra AP har innsett at slaget er tapt. Det som er så uhyre skremmende, er at dette ikke bare skjer på bekostning av samer som bor i Finnmark, men også de samiske samfunnene lengre sør i landet. For oss som bor i områdene fra Troms og sørover og som er i startgropen med rettighetsarbeidet, oppleves dette som et gedigent knefall for den statlige overmakta. Hvilke resultater kan vi forvente oss av SRU II eller Kystfiskeutvalget, når Sametingsrådet så tydelig går ut og sier at nok er nok???

For meg er det helt klart at det nye Sametingsrådet har en Finnmarkstung slagside som dessverrre ikke makter å vende blikket lengre enn fylkesgrensen. Dette kommer så alt for klart til uttrykk i håndteringen av minerallovsaken. Det ser også ut til at rådsmedlemmene fra de sørlige områdene ikke makter å ta et oppgjør med finnmarksfokuset. Dermed vil Sametingsrådets retrett i minerallovsaken ikke bare sette til side rettighetsarbeidet, men vil også bety at man godtar at det skjer en forskjellsbehandling av samiske rettigheter i og utenfor Finnmark.