Spørsmålet om hvordan få flere kvinner inn i reindriften dukker tidvis opp i ulike sammenenhenger og i ulike fora. Temaet har vært utredet og det foreligger flere rapporter som slår fast at selv om det ikke nødvendigvis foreligger rettsstridig forskjellsbehandling mellom kjønnene i reindriftsnæringen, kommer kvinner ofte dårligere ut i reindriften enn menn. Dette er så veldokumentert at konklusjonen synes å være klinkende klar: kvinner kommer dårligst ut i næringen.
Vel, fakta har vi, men hva skjer i praksis?? Ganske lite, etter det jeg kan se. I 2005 var 16 % av alle driftsenhetsinnehaverne kvinner, og denne situasjonen har neppe endret seg nevneverdig siden den gang. Dette er en konsekvens av at kvinner ikke når fram i kampen om egne driftsenheter (nå kalt siidaandeler i hht. den nye reindriftsloven).
I noen av de tilfellene hvor kvinner har ønsket å ta på seg et siidalederansvar, har de møtt motstand da de ikke blir vurdert som kompetent nok fordi de mangler tilstrekkelig praksis fra den daglige reindriftsutøvelsen. Men da er det grunn til å spørre om NÅR skulle disse kvinnene ha fått all denne praksisen fra, når reindriftsloven av 1979 regelrett fjernet kvinnene fra den daglige drift???.
Industrialiseringen av reindrifta førte til fokus på kjøttproduksjon, økt mekanisering og støtteordninger ble spisset mot "aktive reindriftsutøvere" (pr. definisjon menn med driftsenheter). Her ble kvinnene de reelle taperne. Nå skal altså konsekvensene av en feilslått reindriftspolitikk bli brukt mot de kvinner som ønsker å ta på seg et lederansvar innenfor et reinbeitedistrikt.
Etter mitt syn er dette helt uholdbart, og det er på tide at man tar alle utredninger og rapporter på alvor og går i gang med konkrete tiltak. For utredninger har ingen nytte så lenge de støver ned i en skuff! Man kan for eksempel begynne med å gi de fåtalls kvinnene som ønsker egen siidaandel anldning til å få det.
2 kommentarer:
Ja Randi, la oss samle alle rapportene, æ trur æ har allerede to store banankasser fulle av alskens utredninger. Så må det jo finnes utveier av dette rapportsyndromet. Det er jo typisk når man ikke vil gjøre noe konkret handling, utnevne utvalg som oftes resulterer i rapport. Så var det veien videre ?
Ja, hva er veien videre???Her må det først og fremst en holdningsendring til, både innad i næringen og i forvaltningen. Først når kvinners bidrag blir anerkjent og verdsatt, kan vi si at vi er på tur ut av rapportsyndromet.
Legg inn en kommentar