Om samiske institusjoner

I sametingsrådets melding om «Samiske institusjoner og det sivile samiske samfunn» heter det under punkt 5.1 at «Samenes rett til selvbestemmelse legger viktige premisser for utformingen av samiske institusjoner». Dette bør være et selvsagt utgangspunkt for institusjononsmeldingen, da så godt som alle samiske institusjoner har vokst fram på grunnlag av dugnad og lokalt engasjement rundt om i bygd og by. Det blir derfor paradoksalt når det videre i meldingens punkt 5.2 heter at «De samiske institusjonene er i hovedsak forsørget av fellesskapet. Dermed må også Sametinget, som det samiske fellesskapets forvalter, ha rimelig rett til å utøve et styringsansvar ovenfor institusjonene».
Etter min forståelse skal altså det samiske folks selvbestemmelse og underlegges Sametingets styringsansvar. Med et slikt utganspunkt vil folks initiativ og engasjement bli kneblet i fødselsøyeblikket. Dette vil kunne bidra til senkomplikasjoner i form av at utviklingen av etablerte samiske institusjoner stagnerer, og hvor tilkomsten av nye institusjoner blir fraværende. Dette vil ikke det samiske samfunnet være tjent med.
Nå har jeg forståelse for at det skal være en viss kontroll med hvordan fellesskapets midler brukes, og at det skal kunne stilles krav til hvordan institusjonen drives. Men dette løses ikke ved at Sametinget overtar styringsansvaret for institusjonene. I stedet for å påtvinge et styringsansvar tillagt Sametinget, ville det eksempelvis være bedre å få på plass gode rapporteringsrutiner for bruken av midlene. På denne måte kan det utøves kontroll, samtidig som institusjonene i langt større grad beholder sin autonimi og dermed også det lokale engasjementet.